– Hvis FNs mål for bærekraftig utvikling, spesielt mål 2 ("Utrydde sult") har som formål å utrydde alle former for sult og underernæring innen 2030, er et paradigmeskifte kritisk. Spesielt en systematisk revisjon av gjeldende offisielle og autoritative kostholdsretningslinjer og grafiske guider for mat, ernæring og helse. Rasjonelle tilnærminger fra myndigheter som er ansvarlige for folkehelse og beskyttelse, samt formell politikk, må implementeres på samme måte som det er blitt gjort med sigaretter og alkoholholdige drikker, for eksempel ved å gjøre ultra-prosesserte matvarer dyrere og mindre tilgjengelige. Debattfokuset bør ikke bare være på nok strategier for matproduksjon, men mer på solide politiske rammer som fremmer og ivaretar matkvalitet og bærekraftig produksjon.

– I tillegg til sult, bør det å ha en global bærekraft på mat omfatte tilstrekkelig styring av matsystemer og produksjon, etablering av økonomisk utvikling for å fremme individuelt kjøp av kvalitetsmat, adressering av klimaendringseffekter og biologisk nedbrytning (FAO, IFAD, UNICEF, WFP og WHO. 2020).

For å konkludere; Sunn mat eller kosthold er ikke rimelig for mange mennesker, ikke alle antatt sunne dietter er bærekraftige, og ikke alle dietter designet for bærekraft er alltid sunne. For å øke volumet av nok næringsrik mat, må beslutningstakere ta opp kostnadene for næringsrike matvarer i hele matforsyningskjeden, innen matmiljø, politisk økonomi, herunder alt som former mathandel, offentlige utgifter og investeringspolitikk.

Å ha en tilnærming som baserer seg på bærekraftige utviklingsmål til nok mat som er like næringsrik, er på ingen måte en løsning som passer alle. Det må være forskjellige avveininger og synergier innen de 17 bærekraftsmålene for at land skal nå ut til mennesker som både har mangel på næringsrik mat og som går rundt sultne.

– Hvis FNs mål for bærekraftig utvikling, spesielt mål 2 ("Utrydde sult") har som formål å utrydde alle former for sult og underernæring innen 2030, er et paradigmeskifte kritisk. Spesielt en systematisk revisjon av gjeldende offisielle og autoritative kostholdsretningslinjer og grafiske guider for mat, ernæring og helse. Rasjonelle tilnærminger fra myndigheter som er ansvarlige for folkehelse og beskyttelse, samt formell politikk, må implementeres på samme måte som det er blitt gjort med sigaretter og alkoholholdige drikker, for eksempel ved å gjøre ultra-prosesserte matvarer dyrere og mindre tilgjengelige. Debattfokuset bør ikke bare være på nok strategier for matproduksjon, men mer på solide politiske rammer som fremmer og ivaretar matkvalitet og bærekraftig produksjon.

– I tillegg til sult, bør det å ha en global bærekraft på mat omfatte tilstrekkelig styring av matsystemer og produksjon, etablering av økonomisk utvikling for å fremme individuelt kjøp av kvalitetsmat, adressering av klimaendringseffekter og biologisk nedbrytning (FAO, IFAD, UNICEF, WFP og WHO. 2020).

For å konkludere; Sunn mat eller kosthold er ikke rimelig for mange mennesker, ikke alle antatt sunne dietter er bærekraftige, og ikke alle dietter designet for bærekraft er alltid sunne. For å øke volumet av nok næringsrik mat, må beslutningstakere ta opp kostnadene for næringsrike matvarer i hele matforsyningskjeden, innen matmiljø, politisk økonomi, herunder alt som former mathandel, offentlige utgifter og investeringspolitikk.

Å ha en tilnærming som baserer seg på bærekraftige utviklingsmål til nok mat som er like næringsrik, er på ingen måte en løsning som passer alle. Det må være forskjellige avveininger og synergier innen de 17 bærekraftsmålene for at land skal nå ut til mennesker som både har mangel på næringsrik mat og som går rundt sultne.

– Hvis FNs mål for bærekraftig utvikling, spesielt mål 2 ("Utrydde sult") har som formål å utrydde alle former for sult og underernæring innen 2030, er et paradigmeskifte kritisk. Spesielt en systematisk revisjon av gjeldende offisielle og autoritative kostholdsretningslinjer og grafiske guider for mat, ernæring og helse. Rasjonelle tilnærminger fra myndigheter som er ansvarlige for folkehelse og beskyttelse, samt formell politikk, må implementeres på samme måte som det er blitt gjort med sigaretter og alkoholholdige drikker, for eksempel ved å gjøre ultra-prosesserte matvarer dyrere og mindre tilgjengelige. Debattfokuset bør ikke bare være p�� nok strategier for matproduksjon, men mer på solide politiske rammer som fremmer og ivaretar matkvalitet og bærekraftig produksjon.

– I tillegg til sult, bør det å ha en global bærekraft på mat omfatte tilstrekkelig styring av matsystemer og produksjon, etablering av økonomisk utvikling for å fremme individuelt kjøp av kvalitetsmat, adressering av klimaendringseffekter og biologisk nedbrytning (FAO, IFAD, UNICEF, WFP og WHO. 2020).

For å konkludere; Sunn mat eller kosthold er ikke rimelig for mange mennesker, ikke alle antatt sunne dietter er bærekraftige, og ikke alle dietter designet for bærekraft er alltid sunne. For å øke volumet av nok næringsrik mat, må beslutningstakere ta opp kostnadene for næringsrike matvarer i hele matforsyningskjeden, innen matmiljø, politisk økonomi, herunder alt som former mathandel, offentlige utgifter og investeringspolitikk.

Å ha en tilnærming som baserer seg på bærekraftige utviklingsmål til nok mat som er like næringsrik, er på ingen måte en løsning som passer alle. Det må være forskjellige avveininger og synergier innen de 17 bærekraftsmålene for at land skal nå ut til mennesker som både har mangel på næringsrik mat og som går rundt sultne.